Forfattar: Rebecka

Det er en trist utvikling i verden å se at det finnes en hel industri som kynisk tjener penger på å spre misinformasjon. Det er med på å skape splittelser i samfunnet som har globale konsekvenser, og skaper mikrosamfunn som lever i en boble av konspirasjonsteorier om alt fra klimaforandringene til vaksinefornektelse. Sosiale medier som Facebook og Twitter har blitt pålagt et enormt ansvar i å forsøke å hindre spredningen, som kan sees på som en bakside av medaljongen i å bli verdens største publiseringsplattformer. Lenge forsøkte de å unngå et redaksjonelt ansvar (forståelig nok), ved å påpeke at de produserte ingen nyheter, de var kun en nøytral plattform, men én etter én har de måttet svelge sine ord og innse skaden som er gjort, og som kommer til å fortsette dersom man ikke kan få kontroll på problemet. Som om ikke det var nok, så har Donald Trump kapret uttrykket “falske nyheter”, og bruker det til å fremme sin egen agenda.

Løgner sprer seg raskere enn sannhet

Hvorfor sprer løgner seg? Fordi de er saftige, spennende og sjokkerende. “Ikke la sannheten komme i veien for en god historie”, sier et gammelt uttrykk, og det er der kjernen i problemet ligger. Forskning viser at sanne historier bruker seks ganger så lang tid på å spre seg enn løgner, og den samme forskingen bekrefter at det er mennesker – ikke roboter – som sprer de falske linkene på Twitter og Facebook. Flere psykologiske fenomener spiller inn her. Mennesker elsker sladder, og falske nyheter er fulle av det. Vi har også en medfødt tendens til å rangere fakta som bekrefter vår egen tro langt høyere enn det som motsier det, selv når vi blir eksponert for bevis for at det er løgn. Kombiner dette med en lyst til å vise verden at “se, jeg hadde rett hele tiden”, så er det ikke rart at falske nyheter og konspirasjonsteorier sprer seg raskt og ukritisk. Det er rett og slett svært menneskelig. Sosiale medier og aviser jobber med å sjekke fakta, men det kan ikke løses der alene.

Krever fakta og lærdom

Det viktigste vi kan gjøre i et demokrati er å holde folket høyt utdannet med god og riktig informasjon. En stemme lagt på feil premisser er verre enn en ikke-stemme. En samfunnsdebattant som siterer falske fakta gjør hele debatten verdiløs og at hele folkegrupper er overbevist om ting som beviselig ikke er riktig er forferdelig skadelig for et demokrati av åpenbare årsaker. Det finnes mange land i verden hvor falsk propaganda er en del av hverdagen. Hvor nyhetsbildet er ukomplett eller direkte løgnaktig, utformet for å holde på makt og forvirre befolkningen. Norge er ikke ett av de landene, heldigvis. Politiske meninger finnes overalt, også i avisene, men det er det full åpenhet om. Det er de som skriker falske nyheter, som bringer falske nyheter. Falske historier som sprer seg på internett, enten de handler om politikk eller fettsuging av kjendiser, er det alles ansvar å ikke spre, ved å holde seg opplyste og kildekritiske.

Norske riksmedia har siden Donald Trump annonserte sitt kandidatur som president i USA fulgt Trump stort sett hver eneste dag. Det økte i omfang da han vant den republikanske nominasjonen og da han ble valgt som ny president i USA tok det helt av. Norsk presse ser ut til å være ekstremt interessert i mannen som bygde opp en karriere som eiendomshai og konkursrytter, samt realityserien “The Apprentice” som gikk i mange år. Hvorfor har det blitt slik at norske medier ser ut til å ha hovedfokus på amerikanerne istedet for den norske politikken?

Nesten 500 saker hver dag

Norske medier skriver om Trump hver dag – hele 472 saker hver dag (!), i følge en opptelling gjort i februar i år. Det er intet mindre enn imponerende når man tenker over at det betyr at det blir publisert en sak om Donald Trump hvert tredje minutt. Det høres jo ekstremt ut at nordmenn finner presidenten i USA såpass interessant. Det er en del faktorer som spiller inn. USA er verdens mektigste land. Andelen norske immigranter til USA på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var faktisk høyest i Europa. Så våre medmenneskelig kontakt med USA er absolutt tilstede. Norges fascinasjon med amerikansk kultur er unik. Da hjelper det på at man i det Hvite Hus har fått en mann med et løssluppent forhold til Twitter.

Må vi bry oss?

Heldigvis kan vi være selektive på hva vi oppfatter. For hvis man sitter og leser en Donald Trump-sak hvert tredje minutt hver dag, kan det være lurt å trekke seg tilbake. Da gjør det ingenting at når det er dagtid i USA, så ligger det norske folk i hovedsak og sover. Og sliter du med å få sove, fordi du lurer så veldig på hva presidenten i Amerika er i ferd med å gjøre, så kan en kontinentalseng være trikset som får deg til å slappe litt bedre av mellom leseøktene om The Donald? Med hyggelige priser kan kanskje dagen i dag være den rette dagen til å legge fra seg nettbrettet og få tak i en behagelig seng slik at også du kan (d)rømme fra Trump.

Om vi ser på hvordan nyhetshverdagen har utviklet seg over de siste tyve årene, så blir det klart at noen ting er blitt forskjøvet. Vi er faktisk tilbake i en verden som kan minne om perioden med løssalgsaviser.

Med det sikter vi til hvordan nettavisene konkurrerer om lesere på samme måte som de gamle løssalgsavisene gjorde det, med bombastiske og store overskrifter, og ved å tilby underholdning og distraksjon fra virkeligheten, istedet for faktisk informasjon om tingenes tilstand.

Norske tabloidaviser kan tidvis være eksempler, med VG og Dagbladet som de mest kjente og med størst opplag. Et kjennetegn er gjerne førstesideplass for diverse saker av liten nyhetsverdig karakter, som for eksempel sportsresultater og kjendisnytt. Meningen er i hovedsak å tjene penger på stort opplag og annonsesalg.

Medieforskere finner også gode data og funn i det materialet som tidligere markedsanalytikere har klart å framskaffe. En av de mest sentrale her er vel kanskje innsikten til den amerikanske lingvisten og filosofen Noam Chomsky, så vel som de faktiske analysene til den amerikanske reporteren Walter Lippman. Hans bok Offentlig Mening fra 1922, omtaler “den gule”, eller “kulørte” pressen.

Chomskys skylapper

Noe som av enkelte betegnes som en svakhet ved Noam Chomskys og Edward Hermans storverk ‘Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media’ er at de hele tiden fortolker politisk motivert utvalg av nyheter. Til en viss grad kan denne forklaringen stemme, men det er ikke alltid gitt.

Ofte prioriteres nemlig nyhetssaker av andre grunner. Faktisk kreativ journalistikk er dyrt. Den som ønsker å styre det politiske innholdet i en publikasjon kan derfor istedet sørge for å kontrollere hva presseagenturer sender ut. Der kan fortellingen med politisk påvirkning av pressen egentlig stoppe, om det ikke hadde vært for åpenbaringene fra den tyske redaktøren og journalisten Udo Ulfkotte, som nylig ble funnet død, – uten mistenkelige omstendigheter.

Ulfkottes påstander om hva som skjer i vestlig presse

Ulfkotte er en mann som har drevet rundt med de mektige og store, som hoffjournalist for tyske presidenter, og som politisk utenriksredaktør for Tyskland sitt svar på Aftenposten. Mannen var vel bereist og besøkte over 70 land i løpet av sitt virke, med spesialisering på Afrika og de arabiske landene. I tiden mellom 1986 og 1998 levde han hovedsaklig i muslimske land, noe som gav grunnlaget for en sterk fiendtlighet overfor Islam og aksept for islamisme i Europa.

Da han kom ut med boken “Kjøpte Journalister” i 2014, kom det samtidig også ut en del informasjon som underbygger en god del av teoriene til Herman og Chomsky. Ulkotte beskriver i detalj hvordan han og kolleger til stadighet fikk beskjed fra det politiske politiet, eller fra andre statlige organisasjoner, om hva og hvordan noe skulle skrives om i avisen.

Den som har lest Noam Chomsky sin bok Manufacturing of Consent, eller den som muligens har sett hans film Manufacturing of Consent som presenterer Chomskys analyse av hvilke saker som får dekning i media, og hvorfor.

Den kanskje mest slående saken er hvordan den hjemlige pressen dekket krigen i Kambodsja, sammenliknet med hvordan de dekket den samtidige krigen på Timor, en provins i Indonesia.

Hypotesen var at okkupasjonen og krigen på Timor ble ignorert av pressen, fordi Indonesias regime var en alliert av USA, mens krigen i Kambodsja fikk massiv dekning fordi de involverte der representerte kommunismen.

Motargumentet kommer kun delvis frem i filmen, fordi redaktøren av Times ikke er i stand til å si hele sannheten. Som representant for pressen klarer han kun å si at de skriver om det som til en hver tid er aktuelt. De må holde seg til det narrativet, og den oppmerksomheten som er blitt skapt, uten å erkjenne et ansvar for å ha skapt dette narrativet i noe som kan fortone seg som et eget ekkokammer for pressen.

Om man skal si det mer banalt, kan man sspørre seg om det er slik at journalisten – som mennesket – er iboende lat, og at man derfor velger minste motstands vei? Man kan få inntrykk av at enkelte journalister og bloggere bare gjentar seg selv (og andre), fordi det er billig og krever lite arbeid med å måtte sette seg inn i nye saker.

Den andre banale slutningen som man kan ta, er at noen har satt en agenda der de mindre politisk betente sakene får forrang. En god redaktør elsker en stor brann, fordi den ikke gir ham politisk trøbbel i ettertid, hverken med eiere eller mektige politikere.