Mennesker skaper falske nyheter på nett!

Det er en trist utvikling i verden å se at det finnes en hel industri som kynisk tjener penger på å spre misinformasjon. Det er med på å skape splittelser i samfunnet som har globale konsekvenser, og skaper mikrosamfunn som lever i en boble av konspirasjonsteorier om alt fra klimaforandringene til vaksinefornektelse. Sosiale medier som Facebook og Twitter har blitt pålagt et enormt ansvar i å forsøke å hindre spredningen, som kan sees på som en bakside av medaljongen i å bli verdens største publiseringsplattformer. Lenge forsøkte de å unngå et redaksjonelt ansvar (forståelig nok), ved å påpeke at de produserte ingen nyheter, de var kun en nøytral plattform, men én etter én har de måttet svelge sine ord og innse skaden som er gjort, og som kommer til å fortsette dersom man ikke kan få kontroll på problemet. Som om ikke det var nok, så har Donald Trump kapret uttrykket “falske nyheter”, og bruker det til å fremme sin egen agenda.

Løgner sprer seg raskere enn sannhet

Hvorfor sprer løgner seg? Fordi de er saftige, spennende og sjokkerende. “Ikke la sannheten komme i veien for en god historie”, sier et gammelt uttrykk, og det er der kjernen i problemet ligger. Forskning viser at sanne historier bruker seks ganger så lang tid på å spre seg enn løgner, og den samme forskingen bekrefter at det er mennesker – ikke roboter – som sprer de falske linkene på Twitter og Facebook. Flere psykologiske fenomener spiller inn her. Mennesker elsker sladder, og falske nyheter er fulle av det. Vi har også en medfødt tendens til å rangere fakta som bekrefter vår egen tro langt høyere enn det som motsier det, selv når vi blir eksponert for bevis for at det er løgn. Kombiner dette med en lyst til å vise verden at “se, jeg hadde rett hele tiden”, så er det ikke rart at falske nyheter og konspirasjonsteorier sprer seg raskt og ukritisk. Det er rett og slett svært menneskelig. Sosiale medier og aviser jobber med å sjekke fakta, men det kan ikke løses der alene.

Krever fakta og lærdom

Det viktigste vi kan gjøre i et demokrati er å holde folket høyt utdannet med god og riktig informasjon. En stemme lagt på feil premisser er verre enn en ikke-stemme. En samfunnsdebattant som siterer falske fakta gjør hele debatten verdiløs og at hele folkegrupper er overbevist om ting som beviselig ikke er riktig er forferdelig skadelig for et demokrati av åpenbare årsaker. Det finnes mange land i verden hvor falsk propaganda er en del av hverdagen. Hvor nyhetsbildet er ukomplett eller direkte løgnaktig, utformet for å holde på makt og forvirre befolkningen. Norge er ikke ett av de landene, heldigvis. Politiske meninger finnes overalt, også i avisene, men det er det full åpenhet om. Det er de som skriker falske nyheter, som bringer falske nyheter. Falske historier som sprer seg på internett, enten de handler om politikk eller fettsuging av kjendiser, er det alles ansvar å ikke spre, ved å holde seg opplyste og kildekritiske.

Hva er falske nyheter?

Årets nyord i 2016 kunne like gjerne vært “Fake news”, eller falske nyheter som det heter på norsk. Hva er egentlig falske nyheter og hvorfor florerer det med slikt i verdensveven? En falsk nyhet er gjerne en nyhet som publiseres på en nettside, utelukkende for å dra til seg lesere. Jo flere som deler nyheten i sosiale medier – jo mer “etablert” vil nyheten da bli. Men hvordan blir en falsk nyhet til? Og kan det brukes til noe positivt? Det spørs hvem du spør.

Donald Trump elsker alternative nyheter

Når verdens mektigste mann tror på falske nyheter, så er det et varsku til oss alle om at det er på tide å begynne å se på disse alternative nyhetene på en litt mer kritisk måte. Global oppvarming er noe som president Trump altså mener er falske nyheter, skapt av motstandere og eliten som ønsker å begrense friheten til menneskene. Selv sier USAs president at “de skal ha de reneste sjøene” og skaper med det et inntrykk av at verdens klimaavtale – Paris-avtalen, ikke er nødvendig for USA. Den er, som han hevder, nødvendig for alle andre enn USA. Nær sagt alle forskere og vitenskapsmenn har bekreftet at klimaendringer er menneskeskapte, men her tyr altså Trump til falske nyheter for å forsvare hvorfor han trekker USA ut.

Kanskje kan vi bevege oss mer?

Som en del av denne klimatrusselen som President Trump har avvist ved å trekke USA ut av avtalen, er kanskje behovet for at mennesker i fremtiden både trener mer og bruker føttene mer enn våre biler. Da er det nok lurt å tenke over om man har utstyret i orden til en slik overgang. nike sko for deg som trener vil nok være en positiv endring for dine føtter. Det er nemlig ikke bare miljøet som får seg en aldri så liten gevinst av at du trener, men også helsen din vil bli bedre. Og vil kanskje humøret være bedre når du ser verdens mektigste mann kjøre avgårde i dieselbilen sin? For alternative nyheter trenger ikke nødvendigvis være falske.

Er norsk presse for fokusert på Trump?

Norske riksmedia har siden Donald Trump annonserte sitt kandidatur som president i USA fulgt Trump stort sett hver eneste dag. Det økte i omfang da han vant den republikanske nominasjonen og da han ble valgt som ny president i USA tok det helt av. Norsk presse ser ut til å være ekstremt interessert i mannen som bygde opp en karriere som eiendomshai og konkursrytter, samt realityserien “The Apprentice” som gikk i mange år. Hvorfor har det blitt slik at norske medier ser ut til å ha hovedfokus på amerikanerne istedet for den norske politikken?

Nesten 500 saker hver dag

Norske medier skriver om Trump hver dag – hele 472 saker hver dag (!), i følge en opptelling gjort i februar i år. Det er intet mindre enn imponerende når man tenker over at det betyr at det blir publisert en sak om Donald Trump hvert tredje minutt. Det høres jo ekstremt ut at nordmenn finner presidenten i USA såpass interessant. Det er en del faktorer som spiller inn. USA er verdens mektigste land. Andelen norske immigranter til USA på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var faktisk høyest i Europa. Så våre medmenneskelig kontakt med USA er absolutt tilstede. Norges fascinasjon med amerikansk kultur er unik. Da hjelper det på at man i det Hvite Hus har fått en mann med et løssluppent forhold til Twitter.

Må vi bry oss?

Heldigvis kan vi være selektive på hva vi oppfatter. For hvis man sitter og leser en Donald Trump-sak hvert tredje minutt hver dag, kan det være lurt å trekke seg tilbake. Da gjør det ingenting at når det er dagtid i USA, så ligger det norske folk i hovedsak og sover. Og sliter du med å få sove, fordi du lurer så veldig på hva presidenten i Amerika er i ferd med å gjøre, så kan en kontinentalseng være trikset som får deg til å slappe litt bedre av mellom leseøktene om The Donald? Med hyggelige priser kan kanskje dagen i dag være den rette dagen til å legge fra seg nettbrettet og få tak i en behagelig seng slik at også du kan (d)rømme fra Trump.

Får du angst av nyhetene

Det er ikke akkurat unormalt å få litt angst av nyhetene, og spesielt ikke nå for tiden. Terroren dukker stadig oftere opp og nærmere her i Europa. Donald Trumps presidentskap gjør både vesten og resten av verden til et mer uforutsigbart sted. Rakettestene som Nord-Korea gjennomfører lover ikke akkurat godt for den nære fremtiden. Og det meste vi får høre om klimaendringene lover heller ikke veldig godt. Men hjelper det egentlig så mye å gå og bekymre seg hele tiden?

Når det ikke skjer noe

Men heldigvis er det ikke bare trist og skummelt hele tiden. I stillere perioder ser man mer av det som kalles “agurknyheter”, og da spesielt i lokalaviser fra mindre steder. hva er det med agurknyhetene som gjør oss så glade i dem? Det er jo selvfølgelig morsomme saker å lese. Og det er jo gøy å forestille seg hvordan journalisten som skrev saken var desperat etter noe å skrive om, og hvordan redaktøren mente at en sak som det var av allmenn interesse. Men kanskje vi også setter pris på agurknyhetene fordi de er såpass ufarlige? Fordi at om akkurat dette er det mest spennende som har hendt i dag så er ikke verden et så negativt sted.

Sakene om liv og helse

I tillegg til forsider om terror og krig er det også andre overskrifter som kan gi oss angst. Og da kanskje av en mer personlig og nær variant. Nemlig sakene som handler om helsen din. Når vi ser forsidene i hyllene om sannsynligheten for slag, brystkreft, hjertefeil og diabetes så tar vi ofte en ekstra god kikk på helsen vår. Men det trenger ikke bety at man er hypokonder, å få plagene dine sjekket av en lege kan vise seg å være det smarteste du gjør. Og om du benytter deg av siden https://kry.no/ kan du få deg sjekket hjemmefra uten å måtte sitte på venterommet til fastlegen din hele ettermiddagen. Livet er mer enn angst, men ikke all bekymring er unødvendig.

Hvordan forstå nyheter på Internett?

 

Om vi ser på hvordan nyhetshverdagen har utviklet seg over de siste tyve årene, så blir det klart at noen ting er blitt forskjøvet. Vi er faktisk tilbake i en verden som kan minne om perioden med løssalgsaviser.

Med det sikter vi til hvordan nettavisene konkurrerer om lesere på samme måte som de gamle løssalgsavisene gjorde det, med bombastiske og store overskrifter, og ved å tilby underholdning og distraksjon fra virkeligheten, istedet for faktisk informasjon om tingenes tilstand.

Norske tabloidaviser kan tidvis være eksempler, med VG og Dagbladet som de mest kjente og med størst opplag. Et kjennetegn er gjerne førstesideplass for diverse saker av liten nyhetsverdig karakter, som for eksempel sportsresultater og kjendisnytt. Meningen er i hovedsak å tjene penger på stort opplag og annonsesalg.

Medieforskere finner også gode data og funn i det materialet som tidligere markedsanalytikere har klart å framskaffe. En av de mest sentrale her er vel kanskje innsikten til den amerikanske lingvisten og filosofen Noam Chomsky, så vel som de faktiske analysene til den amerikanske reporteren Walter Lippman. Hans bok Offentlig Mening fra 1922, omtaler “den gule”, eller “kulørte” pressen.

Chomskys skylapper

Noe som av enkelte betegnes som en svakhet ved Noam Chomskys og Edward Hermans storverk ‘Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media’ er at de hele tiden fortolker politisk motivert utvalg av nyheter. Til en viss grad kan denne forklaringen stemme, men det er ikke alltid gitt.

Ofte prioriteres nemlig nyhetssaker av andre grunner. Faktisk kreativ journalistikk er dyrt. Den som ønsker å styre det politiske innholdet i en publikasjon kan derfor istedet sørge for å kontrollere hva presseagenturer sender ut. Der kan fortellingen med politisk påvirkning av pressen egentlig stoppe, om det ikke hadde vært for åpenbaringene fra den tyske redaktøren og journalisten Udo Ulfkotte, som nylig ble funnet død, – uten mistenkelige omstendigheter.

Ulfkottes påstander om hva som skjer i vestlig presse

Ulfkotte er en mann som har drevet rundt med de mektige og store, som hoffjournalist for tyske presidenter, og som politisk utenriksredaktør for Tyskland sitt svar på Aftenposten. Mannen var vel bereist og besøkte over 70 land i løpet av sitt virke, med spesialisering på Afrika og de arabiske landene. I tiden mellom 1986 og 1998 levde han hovedsaklig i muslimske land, noe som gav grunnlaget for en sterk fiendtlighet overfor Islam og aksept for islamisme i Europa.

Da han kom ut med boken “Kjøpte Journalister” i 2014, kom det samtidig også ut en del informasjon som underbygger en god del av teoriene til Herman og Chomsky. Ulkotte beskriver i detalj hvordan han og kolleger til stadighet fikk beskjed fra det politiske politiet, eller fra andre statlige organisasjoner, om hva og hvordan noe skulle skrives om i avisen.

Hvordan forstå nyheter på Internett? del 2

 

“De presseetiske standardene til en prostituert”

Et godt hjelpende verk for den som vil forstå mekanismene bak hvorfor løssalgsaviser og nettsteder som ikke tar betalt for sine “nyheter” ofte tilbyr lavere innholdskvalitet, er “Trust Me, I’m Lying” av Ryan Holiday fra 2012. Boken er lettlest og enkel å forstå, selv om man kanskje ikke forstår dybden og helheten om man er fullstendig fremmed for hvordan økonomien på Internett er bygget opp og hvordan den funger.

Et viktig element er å forstå forskjellen på en abonnementsavis og en løssalgsavis. Abonnementsavisen er en avis som du betaler for, uansett om overskriften er spennende eller ikke. Du fortsetter å abonnere på den, fordi den gir deg brukbar og god informasjon for hvordan du fører livet ditt (eller du abonnerer av gammel vane, fordi du er for lat til å si opp abonnementet).

En tabloidavis – vil mange si – skaper et klima som fremprovoserer det som Holiday kaller “de presseetiske standardene til en prostituert”. Her er det snakk om å lokke til seg engangskunder som betaler fordi de har sett en helt utrolig overskrift, fordi det avdekkes pinlige detaljer, eller fordi det foregår en raljerende hatfest mot en offentlig person. Nyanser, research og nøyaktig arbeid får lavere prioritet, fordi det viktigste i avisen er annonser og reklamerbsom kun må pakkes inn i fyll som holder dem med selskap.

Ideelt skaper innholdet et ekstra motiv for å benytte seg av varene og tjenestene som annonsene og reklamen tilbyr. En kort titt på VG sin forside underbygger disse påstandene til det fulle. I skrivende øyeblikk hater vi en mann som har lurt til seg penger med å drive fosterhjem, vi ser på kjolen til kronprinsessen, samt tre ting som både Lippmann og Holiday omtaler som “ikke-hendelser”. Ikke-hendelser er planlagte events som kun tjener for å gi deltagerne oppmerksomhet.

Et eksempel på en ikke-hendelse omhandler noe som folk så på et TV-program i går, et annet eksempel er en tale Statsministeren holdt på en gallamiddag på slottet, for å hylle dronningen, og et tredje eksempel er et idrettslag som var bedre enn et annet idrettslag.

Samtidig som innholdet ikke er “big news”, tjener slike aviser – i større grad enn nettsteder av samme kaliber – på å skape konflikt og kontrovers, og på å holde konflikter gående – enten det er som drivere i en mobbekampanje, eller som disinformasjonssentraler.

En politisk styrt presse?

 

Den som har lest Noam Chomsky sin bok Manufacturing of Consent, eller den som muligens har sett hans film Manufacturing of Consent som presenterer Chomskys analyse av hvilke saker som får dekning i media, og hvorfor.

Den kanskje mest slående saken er hvordan den hjemlige pressen dekket krigen i Kambodsja, sammenliknet med hvordan de dekket den samtidige krigen på Timor, en provins i Indonesia.

Hypotesen var at okkupasjonen og krigen på Timor ble ignorert av pressen, fordi Indonesias regime var en alliert av USA, mens krigen i Kambodsja fikk massiv dekning fordi de involverte der representerte kommunismen.

Motargumentet kommer kun delvis frem i filmen, fordi redaktøren av Times ikke er i stand til å si hele sannheten. Som representant for pressen klarer han kun å si at de skriver om det som til en hver tid er aktuelt. De må holde seg til det narrativet, og den oppmerksomheten som er blitt skapt, uten å erkjenne et ansvar for å ha skapt dette narrativet i noe som kan fortone seg som et eget ekkokammer for pressen.

Om man skal si det mer banalt, kan man sspørre seg om det er slik at journalisten – som mennesket – er iboende lat, og at man derfor velger minste motstands vei? Man kan få inntrykk av at enkelte journalister og bloggere bare gjentar seg selv (og andre), fordi det er billig og krever lite arbeid med å måtte sette seg inn i nye saker.

Den andre banale slutningen som man kan ta, er at noen har satt en agenda der de mindre politisk betente sakene får forrang. En god redaktør elsker en stor brann, fordi den ikke gir ham politisk trøbbel i ettertid, hverken med eiere eller mektige politikere.

Befrielsen av Syria?

 

Etter mye frem og tilbake i den Syriske Krigen, har det nå kommet et skifte i den amerikanske politikken overfor motstanderen. Skiftet kom samtidig med regimeskiftet i Washington, og det har bidratt til en mer inngripende amerikansk strategi.

Presidenten av USA har bestemt seg for å forsyne den kurdiske militsen med våpen, noe som i realiteten er et sidebytte i krigen.

USA har i løpet av denne lange konflikten spilt en destruktiv rolle i Syria, og har konsekvent forsynt ulike regimekritiske grupperinger i konflikten. Hovedsaklig har amerikansk støtte gått til islamistiske ekstremister og til det som mistenkes å være leiesoldater med tilknytning til Saudi-Arabia og andre gulfstater. Noen kilder går så langt som å si at USA har gitt direkte støtte til ISIS, som en del av statens strategiske plan for å fordrive russerne fra Middelhavet.

Kurderne, som til nå har fungert som en relativt selvstendig, men sivilisert kraft i regionen, har i den siste tiden, i samarbeid med russisk støtte i luftrommet, gjort store taktiske fremskritt som effektivt infanteri. Kurderne har beskyttet sivil befolkning, samtidig som de har et nøytralt forhold til Assad og hans regime i Damaskus.

En konflikt om mineraler?

 

Mens forhandlinger mellom USA og Nord-Korea foregår i Norge, er det få som stiller spørsmål ved bakgrunnen for konflikten.

Enkelte stemmer hevder at det ligger andre motiver bak den amerikanske aggresjonen mot landet enn det som offisielt kommer fram. Atomvåpen og rakettprogram er “high politics”, og finner sted uten velsignelse fra kartellet som egentlig skal kontrollere bruken av radioaktivt materiale i verden. Den som fulgte med på Gadafis skjebne vet uansett bedre enn å gi fra seg strategiske våpen.

Kritikerne mener at konflikten har bakgrunn i store forekomster av sjeldne mineraler i Nord-Korea. Mineraler som er av strategisk viktighet for produksjonen av høyteknologisk utstyr, og at det samtidig er et show som avholdes for å understreke President Trump sin lovede hardere linje mot Kina. Kina kontrollerer i dag nemlig mesteparten av forekomstene av sjeldne mineraler i verden, og er så og si enerådende når det kommer til raffinering og legering av disse mineralene og metallene.

Ved å legge press på Nord-Korea, legges det samtidig indirekte press på det mektige nabolandet Kina, uten at det skjer en direkte konfrontasjon. Signaleffekten er det som er ønskelig, i forkant av reforhandlinger av handelsavtaler mellom USA og Kina.

Heving av sperregrensen?

 

Den som sitter ved makten har som regel en ganske stor innflytelse på hvordan kommende valg skal få lov til å utfolde seg. I USA har det for eksempel blitt en politisk kunst å trekke opp nye valgdistrikt etter en valgseier, for å sikre seg så mange valgdistrikt som mulig, hvor man har et minimalt overtak, og får enkeltmanns-representanten.

I det norske systemet, hvor flere representanter kommer fra samme krets, er dette vanskeligere. Derfor søker makthaverne nå andre veier for å kvitte seg med irriterende opposisjon. Et eksempel er fra FrP, med sitt ønske å heve sperregrensen for å komme inn på Stortinget.

Sperregrensen var alltid et maktapparat for å holde små interessegruppe unna store avgjørelser, men en høy sperregrense bidrar også til å hemme fremveksten av nye konkurrerende partier, fordi de skaper en monopol-liknende situasjon om de overdrives. Om det hadde vært interesse for rettferdig representasjon på Stortinget, hadde vi derimot hatt en sperregrense som hadde ligget på 0,59 prosent, istedet for dagens nivå, som er 4 prosent.