Den som har lest Noam Chomsky sin bok Manufacturing of Consent, eller den som muligens har sett hans film Manufacturing of Consent som presenterer Chomskys analyse av hvilke saker som får dekning i media, og hvorfor.
Den kanskje mest slående saken er hvordan den hjemlige pressen dekket krigen i Kambodsja, sammenliknet med hvordan de dekket den samtidige krigen på Timor, en provins i Indonesia.
Hypotesen var a
t okkupasjonen og krigen på Timor ble ignorert av pressen, fordi Indonesias regime var en alliert av USA, mens krigen i Kambodsja fikk massiv dekning fordi de involverte der representerte kommunismen.
Motargumentet kommer kun delvis frem i filmen, fordi redaktøren av Times ikke er i stand til å si hele sannheten. Som representant for pressen klarer han kun å si at de skriver om det som til en hver tid er aktuelt. De må holde seg til det narrativet, og den oppmerksomheten som er blitt skapt, uten å erkjenne et ansvar for å ha skapt dette narrativet i noe som kan fortone seg som et eget ekkokammer for pressen.
Om man skal si det mer banalt, kan man sspørre seg om det er slik at journalisten – som mennesket – er iboende lat, og at man derfor velger minste motstands vei? Man kan få inntrykk av at enkelte journalister og bloggere bare gjentar seg selv (og andre), fordi det er billig og krever lite arbeid med å måtte sette seg inn i nye saker.
Den andre banale slutningen som man kan ta, er at noen har satt en agenda der de mindre politisk betente sakene får forrang. En god redaktør elsker en stor brann, fordi den ikke gir ham politisk trøbbel i ettertid, hverken med eiere eller mektige politikere.