Hvordan forstå nyheter på Internett?

 

Om vi ser på hvordan nyhetshverdagen har utviklet seg over de siste tyve årene, så blir det klart at noen ting er blitt forskjøvet. Vi er faktisk tilbake i en verden som kan minne om perioden med løssalgsaviser.

Med det sikter vi til hvordan nettavisene konkurrerer om lesere på samme måte som de gamle løssalgsavisene gjorde det, med bombastiske og store overskrifter, og ved å tilby underholdning og distraksjon fra virkeligheten, istedet for faktisk informasjon om tingenes tilstand.

Norske tabloidaviser kan tidvis være eksempler, med VG og Dagbladet som de mest kjente og med størst opplag. Et kjennetegn er gjerne førstesideplass for diverse saker av liten nyhetsverdig karakter, som for eksempel sportsresultater og kjendisnytt. Meningen er i hovedsak å tjene penger på stort opplag og annonsesalg.

Medieforskere finner også gode data og funn i det materialet som tidligere markedsanalytikere har klart å framskaffe. En av de mest sentrale her er vel kanskje innsikten til den amerikanske lingvisten og filosofen Noam Chomsky, så vel som de faktiske analysene til den amerikanske reporteren Walter Lippman. Hans bok Offentlig Mening fra 1922, omtaler “den gule”, eller “kulørte” pressen.

Chomskys skylapper

Noe som av enkelte betegnes som en svakhet ved Noam Chomskys og Edward Hermans storverk ‘Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media’ er at de hele tiden fortolker politisk motivert utvalg av nyheter. Til en viss grad kan denne forklaringen stemme, men det er ikke alltid gitt.

Ofte prioriteres nemlig nyhetssaker av andre grunner. Faktisk kreativ journalistikk er dyrt. Den som ønsker å styre det politiske innholdet i en publikasjon kan derfor istedet sørge for å kontrollere hva presseagenturer sender ut. Der kan fortellingen med politisk påvirkning av pressen egentlig stoppe, om det ikke hadde vært for åpenbaringene fra den tyske redaktøren og journalisten Udo Ulfkotte, som nylig ble funnet død, – uten mistenkelige omstendigheter.

Ulfkottes påstander om hva som skjer i vestlig presse

Ulfkotte er en mann som har drevet rundt med de mektige og store, som hoffjournalist for tyske presidenter, og som politisk utenriksredaktør for Tyskland sitt svar på Aftenposten. Mannen var vel bereist og besøkte over 70 land i løpet av sitt virke, med spesialisering på Afrika og de arabiske landene. I tiden mellom 1986 og 1998 levde han hovedsaklig i muslimske land, noe som gav grunnlaget for en sterk fiendtlighet overfor Islam og aksept for islamisme i Europa.

Da han kom ut med boken “Kjøpte Journalister” i 2014, kom det samtidig også ut en del informasjon som underbygger en god del av teoriene til Herman og Chomsky. Ulkotte beskriver i detalj hvordan han og kolleger til stadighet fikk beskjed fra det politiske politiet, eller fra andre statlige organisasjoner, om hva og hvordan noe skulle skrives om i avisen.

Hvordan forstå nyheter på Internett? del 2

 

“De presseetiske standardene til en prostituert”

Et godt hjelpende verk for den som vil forstå mekanismene bak hvorfor løssalgsaviser og nettsteder som ikke tar betalt for sine “nyheter” ofte tilbyr lavere innholdskvalitet, er “Trust Me, I’m Lying” av Ryan Holiday fra 2012. Boken er lettlest og enkel å forstå, selv om man kanskje ikke forstår dybden og helheten om man er fullstendig fremmed for hvordan økonomien på Internett er bygget opp og hvordan den funger.

Et viktig element er å forstå forskjellen på en abonnementsavis og en løssalgsavis. Abonnementsavisen er en avis som du betaler for, uansett om overskriften er spennende eller ikke. Du fortsetter å abonnere på den, fordi den gir deg brukbar og god informasjon for hvordan du fører livet ditt (eller du abonnerer av gammel vane, fordi du er for lat til å si opp abonnementet).

En tabloidavis – vil mange si – skaper et klima som fremprovoserer det som Holiday kaller “de presseetiske standardene til en prostituert”. Her er det snakk om å lokke til seg engangskunder som betaler fordi de har sett en helt utrolig overskrift, fordi det avdekkes pinlige detaljer, eller fordi det foregår en raljerende hatfest mot en offentlig person. Nyanser, research og nøyaktig arbeid får lavere prioritet, fordi det viktigste i avisen er annonser og reklamerbsom kun må pakkes inn i fyll som holder dem med selskap.

Ideelt skaper innholdet et ekstra motiv for å benytte seg av varene og tjenestene som annonsene og reklamen tilbyr. En kort titt på VG sin forside underbygger disse påstandene til det fulle. I skrivende øyeblikk hater vi en mann som har lurt til seg penger med å drive fosterhjem, vi ser på kjolen til kronprinsessen, samt tre ting som både Lippmann og Holiday omtaler som “ikke-hendelser”. Ikke-hendelser er planlagte events som kun tjener for å gi deltagerne oppmerksomhet.

Et eksempel på en ikke-hendelse omhandler noe som folk så på et TV-program i går, et annet eksempel er en tale Statsministeren holdt på en gallamiddag på slottet, for å hylle dronningen, og et tredje eksempel er et idrettslag som var bedre enn et annet idrettslag.

Samtidig som innholdet ikke er “big news”, tjener slike aviser – i større grad enn nettsteder av samme kaliber – på å skape konflikt og kontrovers, og på å holde konflikter gående – enten det er som drivere i en mobbekampanje, eller som disinformasjonssentraler.

En politisk styrt presse?

 

Den som har lest Noam Chomsky sin bok Manufacturing of Consent, eller den som muligens har sett hans film Manufacturing of Consent som presenterer Chomskys analyse av hvilke saker som får dekning i media, og hvorfor.

Den kanskje mest slående saken er hvordan den hjemlige pressen dekket krigen i Kambodsja, sammenliknet med hvordan de dekket den samtidige krigen på Timor, en provins i Indonesia.

Hypotesen var at okkupasjonen og krigen på Timor ble ignorert av pressen, fordi Indonesias regime var en alliert av USA, mens krigen i Kambodsja fikk massiv dekning fordi de involverte der representerte kommunismen.

Motargumentet kommer kun delvis frem i filmen, fordi redaktøren av Times ikke er i stand til å si hele sannheten. Som representant for pressen klarer han kun å si at de skriver om det som til en hver tid er aktuelt. De må holde seg til det narrativet, og den oppmerksomheten som er blitt skapt, uten å erkjenne et ansvar for å ha skapt dette narrativet i noe som kan fortone seg som et eget ekkokammer for pressen.

Om man skal si det mer banalt, kan man sspørre seg om det er slik at journalisten – som mennesket – er iboende lat, og at man derfor velger minste motstands vei? Man kan få inntrykk av at enkelte journalister og bloggere bare gjentar seg selv (og andre), fordi det er billig og krever lite arbeid med å måtte sette seg inn i nye saker.

Den andre banale slutningen som man kan ta, er at noen har satt en agenda der de mindre politisk betente sakene får forrang. En god redaktør elsker en stor brann, fordi den ikke gir ham politisk trøbbel i ettertid, hverken med eiere eller mektige politikere.

Befrielsen av Syria?

 

Etter mye frem og tilbake i den Syriske Krigen, har det nå kommet et skifte i den amerikanske politikken overfor motstanderen. Skiftet kom samtidig med regimeskiftet i Washington, og det har bidratt til en mer inngripende amerikansk strategi.

Presidenten av USA har bestemt seg for å forsyne den kurdiske militsen med våpen, noe som i realiteten er et sidebytte i krigen.

USA har i løpet av denne lange konflikten spilt en destruktiv rolle i Syria, og har konsekvent forsynt ulike regimekritiske grupperinger i konflikten. Hovedsaklig har amerikansk støtte gått til islamistiske ekstremister og til det som mistenkes å være leiesoldater med tilknytning til Saudi-Arabia og andre gulfstater. Noen kilder går så langt som å si at USA har gitt direkte støtte til ISIS, som en del av statens strategiske plan for å fordrive russerne fra Middelhavet.

Kurderne, som til nå har fungert som en relativt selvstendig, men sivilisert kraft i regionen, har i den siste tiden, i samarbeid med russisk støtte i luftrommet, gjort store taktiske fremskritt som effektivt infanteri. Kurderne har beskyttet sivil befolkning, samtidig som de har et nøytralt forhold til Assad og hans regime i Damaskus.

En konflikt om mineraler?

 

Mens forhandlinger mellom USA og Nord-Korea foregår i Norge, er det få som stiller spørsmål ved bakgrunnen for konflikten.

Enkelte stemmer hevder at det ligger andre motiver bak den amerikanske aggresjonen mot landet enn det som offisielt kommer fram. Atomvåpen og rakettprogram er “high politics”, og finner sted uten velsignelse fra kartellet som egentlig skal kontrollere bruken av radioaktivt materiale i verden. Den som fulgte med på Gadafis skjebne vet uansett bedre enn å gi fra seg strategiske våpen.

Kritikerne mener at konflikten har bakgrunn i store forekomster av sjeldne mineraler i Nord-Korea. Mineraler som er av strategisk viktighet for produksjonen av høyteknologisk utstyr, og at det samtidig er et show som avholdes for å understreke President Trump sin lovede hardere linje mot Kina. Kina kontrollerer i dag nemlig mesteparten av forekomstene av sjeldne mineraler i verden, og er så og si enerådende når det kommer til raffinering og legering av disse mineralene og metallene.

Ved å legge press på Nord-Korea, legges det samtidig indirekte press på det mektige nabolandet Kina, uten at det skjer en direkte konfrontasjon. Signaleffekten er det som er ønskelig, i forkant av reforhandlinger av handelsavtaler mellom USA og Kina.

Heving av sperregrensen?

 

Den som sitter ved makten har som regel en ganske stor innflytelse på hvordan kommende valg skal få lov til å utfolde seg. I USA har det for eksempel blitt en politisk kunst å trekke opp nye valgdistrikt etter en valgseier, for å sikre seg så mange valgdistrikt som mulig, hvor man har et minimalt overtak, og får enkeltmanns-representanten.

I det norske systemet, hvor flere representanter kommer fra samme krets, er dette vanskeligere. Derfor søker makthaverne nå andre veier for å kvitte seg med irriterende opposisjon. Et eksempel er fra FrP, med sitt ønske å heve sperregrensen for å komme inn på Stortinget.

Sperregrensen var alltid et maktapparat for å holde små interessegruppe unna store avgjørelser, men en høy sperregrense bidrar også til å hemme fremveksten av nye konkurrerende partier, fordi de skaper en monopol-liknende situasjon om de overdrives. Om det hadde vært interesse for rettferdig representasjon på Stortinget, hadde vi derimot hatt en sperregrense som hadde ligget på 0,59 prosent, istedet for dagens nivå, som er 4 prosent.