En politisk styrt presse?

 

Den som har lest Noam Chomsky sin bok Manufacturing of Consent, eller den som muligens har sett hans film Manufacturing of Consent som presenterer Chomskys analyse av hvilke saker som får dekning i media, og hvorfor.

Den kanskje mest slående saken er hvordan den hjemlige pressen dekket krigen i Kambodsja, sammenliknet med hvordan de dekket den samtidige krigen på Timor, en provins i Indonesia.

Hypotesen var at okkupasjonen og krigen på Timor ble ignorert av pressen, fordi Indonesias regime var en alliert av USA, mens krigen i Kambodsja fikk massiv dekning fordi de involverte der representerte kommunismen.

Motargumentet kommer kun delvis frem i filmen, fordi redaktøren av Times ikke er i stand til å si hele sannheten. Som representant for pressen klarer han kun å si at de skriver om det som til en hver tid er aktuelt. De må holde seg til det narrativet, og den oppmerksomheten som er blitt skapt, uten å erkjenne et ansvar for å ha skapt dette narrativet i noe som kan fortone seg som et eget ekkokammer for pressen.

Om man skal si det mer banalt, kan man sspørre seg om det er slik at journalisten – som mennesket – er iboende lat, og at man derfor velger minste motstands vei? Man kan få inntrykk av at enkelte journalister og bloggere bare gjentar seg selv (og andre), fordi det er billig og krever lite arbeid med å måtte sette seg inn i nye saker.

Den andre banale slutningen som man kan ta, er at noen har satt en agenda der de mindre politisk betente sakene får forrang. En god redaktør elsker en stor brann, fordi den ikke gir ham politisk trøbbel i ettertid, hverken med eiere eller mektige politikere.

Befrielsen av Syria?

 

Etter mye frem og tilbake i den Syriske Krigen, har det nå kommet et skifte i den amerikanske politikken overfor motstanderen. Skiftet kom samtidig med regimeskiftet i Washington, og det har bidratt til en mer inngripende amerikansk strategi.

Presidenten av USA har bestemt seg for å forsyne den kurdiske militsen med våpen, noe som i realiteten er et sidebytte i krigen.

USA har i løpet av denne lange konflikten spilt en destruktiv rolle i Syria, og har konsekvent forsynt ulike regimekritiske grupperinger i konflikten. Hovedsaklig har amerikansk støtte gått til islamistiske ekstremister og til det som mistenkes å være leiesoldater med tilknytning til Saudi-Arabia og andre gulfstater. Noen kilder går så langt som å si at USA har gitt direkte støtte til ISIS, som en del av statens strategiske plan for å fordrive russerne fra Middelhavet.

Kurderne, som til nå har fungert som en relativt selvstendig, men sivilisert kraft i regionen, har i den siste tiden, i samarbeid med russisk støtte i luftrommet, gjort store taktiske fremskritt som effektivt infanteri. Kurderne har beskyttet sivil befolkning, samtidig som de har et nøytralt forhold til Assad og hans regime i Damaskus.

En konflikt om mineraler?

 

Mens forhandlinger mellom USA og Nord-Korea foregår i Norge, er det få som stiller spørsmål ved bakgrunnen for konflikten.

Enkelte stemmer hevder at det ligger andre motiver bak den amerikanske aggresjonen mot landet enn det som offisielt kommer fram. Atomvåpen og rakettprogram er “high politics”, og finner sted uten velsignelse fra kartellet som egentlig skal kontrollere bruken av radioaktivt materiale i verden. Den som fulgte med på Gadafis skjebne vet uansett bedre enn å gi fra seg strategiske våpen.

Kritikerne mener at konflikten har bakgrunn i store forekomster av sjeldne mineraler i Nord-Korea. Mineraler som er av strategisk viktighet for produksjonen av høyteknologisk utstyr, og at det samtidig er et show som avholdes for å understreke President Trump sin lovede hardere linje mot Kina. Kina kontrollerer i dag nemlig mesteparten av forekomstene av sjeldne mineraler i verden, og er så og si enerådende når det kommer til raffinering og legering av disse mineralene og metallene.

Ved å legge press på Nord-Korea, legges det samtidig indirekte press på det mektige nabolandet Kina, uten at det skjer en direkte konfrontasjon. Signaleffekten er det som er ønskelig, i forkant av reforhandlinger av handelsavtaler mellom USA og Kina.

Heving av sperregrensen?

 

Den som sitter ved makten har som regel en ganske stor innflytelse på hvordan kommende valg skal få lov til å utfolde seg. I USA har det for eksempel blitt en politisk kunst å trekke opp nye valgdistrikt etter en valgseier, for å sikre seg så mange valgdistrikt som mulig, hvor man har et minimalt overtak, og får enkeltmanns-representanten.

I det norske systemet, hvor flere representanter kommer fra samme krets, er dette vanskeligere. Derfor søker makthaverne nå andre veier for å kvitte seg med irriterende opposisjon. Et eksempel er fra FrP, med sitt ønske å heve sperregrensen for å komme inn på Stortinget.

Sperregrensen var alltid et maktapparat for å holde små interessegruppe unna store avgjørelser, men en høy sperregrense bidrar også til å hemme fremveksten av nye konkurrerende partier, fordi de skaper en monopol-liknende situasjon om de overdrives. Om det hadde vært interesse for rettferdig representasjon på Stortinget, hadde vi derimot hatt en sperregrense som hadde ligget på 0,59 prosent, istedet for dagens nivå, som er 4 prosent.